 |
|
||||
 |
|
|
|
|
|
Preview # 3 / 2005 Intervju med Fabrizia Ianiro: Tradisjon og innovasjon Den røde fargen til de berømte Ianiro “redheads” fanger vår oppmerksomhet mens vi vandrer mellom utstilingsbodene i IBC-hallene. Vi møter Fabrizia Ianiro, den tredje generasjonen i Ianiro-familien som leder selskapet. Ianiro har en lang historie i bransjen og ble tidlig anerkjent som et av de mest innovative selskapene i lysindust rien.  Vi ber Fabrizia Ianiro fortelle oss litt om selskapets opphav.Cinecittà: Hollywood på Tiber - Selskapet ble etablert av min bestefar, ikke lang fra Cinecittà-studioene i Roma, forteller Fabrizia. De verdensberømte Cinecittà-studioene i den sørøstlige utkanten av Roma – et av de største studioene i verden – ble grunnlagt i 1937, hovedsakelig for å produsere propaganda, dokumentarfilm og ukeaviser for fascistene, som var på høyden av sin makt på denne tiden. Ved krigens utbrudd i 1939 hadde filmindustrien ved Cinecittà-studioene akkurat begynt å ta av, og selv om krigen medførte mindre aktivitet, ble det langt fra full stopp: I 1942 hadde berømte regissører som Visconti og Rosselini allerede begynt å regissere film, og skuespillere som Vittorio De Sica og Anna Magnani hadde begynt sine karrierer. Selv da tyskerne okkuperte Roma i 43-44 fortsatte filmproduksjonen i de berømte studioene. Etter krigen utviklet det seg to distinkte trender i italiensk film: På den ene side de neorealistiske filmene til Rosselini og De Sica, skutt hovedsakelig on location i Romas gater og de omliggende byene. På den annen side fantes de amerikanske gigant-produksjonene som ble skutt nesten utelukkende ved hjelp av studiokulisser konstruert i Cinecittà-studioene – som i prosessen fikk kallenavnet ”Hollywood sul Tevere” (Hollywood på Tiber). Den første av disse Hollywood-filmene ble produsert av Metro Goldwyn Meyer i 1948 – den berømte filmen Quo Vadis? Det samme året grunnla Fabrizias bestefar selskapet Ianiro i nærheten av Cinecittà-studioene. En våpenmekaniker begynner å lage lamper - Bestefaren min, ”Nonno Pasquale” (”bestefar Pasquale”) drev et mekanisk verksted, og ble under krigen våpenmekaniker for både tyskerne og amerikanerne, forklarer Fabrizia. – Ved krigens slutt var den amerikanske filmindustrien i full fart fremover, og dette gjorde at det ble en sterk økning i etterspørselen etter leverandører av tjenester og utstyr i Roma – spesielt etter lys, siden amerikanernes store produksjoner hovedsakelig ble gjort i studio. De amerikanske produksjonsselskapene hadde begynt å se etter en italiensk leverandør av lys, og det var slik min bestefar fikk en mulighet til å starte selskapet. Fabrizias bestefar ble kontaktet av den berømte lysprodusenten Mole-Richardson – som hadde sin base i Hollywood – og forespurt om han kunne være deres leverandør i Roma. Han startet opp produksjonen av reflektorer, og dette ledet altså etterhvert til etableringen av både selskapet og det nå berømte navnet Ianiro i 1948. I løpet av de neste årene eksploderte filmindustrien i Roma, og blant de mange berømte filmene som ble laget ved Cinecittàstudioene finner vi titler som Roman Holiday (1952), Three Coins in a Fountain (1954), Farewell to Arms (1957), Ben Hur (1958) og Cleopatra (1961). Ut i verden Ianiro vokste i takt med utviklingen av filmindustrien, og i løpet av 50-tallet fikk selskapets produkter både ære og berømmelse. Dette resulterte også i et samarbeid med det berømte Lee Lighting Company i Storbritannia. Etterspørselen etter leieutstyr i filmindustrien var voksende, og gjennom sin nye kontakt i Storbritannia kunne Ianiro nå se hvordan deres produkter nå ble sendt til hele det Britiske samveldet, spesielt til den voksende filmindustrien i India. I front av ut viklingen Ved inngangen til 60-tallet hadde Ianiro etablert seg som en av de mest kjente merkenavnene i lysindustrien over hele verden, og lå helt fremst i utviklingen av nye produkter: Da DXX tungsten-pærene ble introdusert på 60-tallet og HMI-pærene brøt nye teknologiske barrierer på 70-tallet, var Ianiro et av de første selskapene som tok i bruk disse nye nye teknologiene i sine produkter. - DXX-pærene ble brakt til min onkel Antonio og min far av den nå berømte regissøren Carlo Di Palma, forklarer Fabrizia og understreker dermed den nære kontakten Ianiro alltid har hatt med både produsenter og regissører i utviklingen av filmindistrien. Inn i nye markeder I 1972 etablerte Aldo Ianiro – Fabrizias far og sønn av Ianirogrunnleggeren – det nåværende selskapet, og selskapet ble nå raskt en spesialist også på produksjon av portabelt lettvektsustyr, spesielt tilpasset det voksende video-markedet. I dag har Ianiro også blitt seriøs aktør innen kringkasting: - Ianiro beveget seg inn på kringkasting for om lag 6 år siden, da vi startet å lage produkter spesielt retttet mot EN G TV-industrien, sier Fabrizia. – Før Ianiro begynte å ta fatt på denne oppgaven hadde for eksempel onboard kameralys vært bygget eksklusivt av batteriprodusenter. Vi – som altså kom fra lysindustrien – hadde en helt annen innstilling til dette og brakte våre lyse idéer inn i produksjonen av utstyr for ENG. Et fullstendig serviceselskap Med all sin historie og sine forskjellige virksomhetsområder er Ianiro i dag et selskap som lever både produkter og kunnskap. De driver for eksempel med opplæring av det nasjonale tvselskapet RAI – hvis studioer har blitt lyssatt av Ianiro siden oppstarten. - Vi er i dag ikke lenger bare en produsent av lysutstyr, men et selskap som leverer totalløsninger for high-end prosjekter og studioer, både i kringkastings- og filmindustrien over hele verden, sier Fabrizia. Blant Ianiros siste prestisjeprosjekter finner vi installasjonen i musikkparken i den nye Auditoriet i Roma – en bygning designet av den berømte arkitekten Renzo Piano. - Til dette prosjektet har vi bidratt med vår kunnskap og vår teknologi helt fra starten av planleggingen og har installert mer enn 200 fastmonterte lys, 250 radiofjernestyrte motorer, hundrevis av dimmere og flere automatiserte lyskontroll-konsoller, slår Fabrizia stolt fast. – I korte trekk designer vi elektriske distribusjonssystemer, dimmersystemer, studioer, lysintegrasjon og mye mer. Våre 5000 kvadratmeter store fasiliteter i Roma inkluderer nå også en helt ny forsknings- og utviklingsavdeling som har som mål å ta oss inn kringskastingens, filmens og videobransjens fremtid. Video 4 er stolte over å ha sikret seg det norske agenturet for produktene fra det tradisjonsrike og innovative selskapet Ianiro! |
 |
|||
 I korte trekk: Historien bak Rødtoppene og Blondinene De velkjente rødtoppene (redheads) til Ianiro har blitt et utrykk som ofte brukes som et annet ord for lys. Hva er så historien bak disse vakre lampene? Var det en designsuksess? - Sannheten er at designet er et resultat av materialet som ble brukt, ler Fabrizia Ianiro. – Glassfiberen som ble tatt i bruk i reflektorene var på den tiden det eneste materialet som tålte varmen fra pærene. Onkelen min var sikker på at dette var en dårlig idé: Lys skulle være svarte for å unngå reflekser og ikke tiltrekke seg oppmerksomhet gjennom en sterk signalrød farge! Heldigvis har dette vist seg som en genistrek: I dag gjenkjennes de røde lysene fra Ianiro over hele verden som et tegn på kvalitet. Blondinene (blondes) er et annet berømt Ianirodesign, og også dette navnet brukes som et annet ord for “lys”. Er også dette et resultat av materielle vilkår mer enn design? - Forklaringen på dette navnet er kanskje verre enn det som gjelder ”rødtoppene”, smiler Fabrizia. – Navnet og fargen ble heftet ved produktene etter en beryktet annonse som ble brukt i Storbritannia. Annonsen avbildet to jenter: En rødtopp og en blondine! |
